Ren samvittighet – kapittel 1

rensamvittighet_v01.inddJeg vet ikke hvorfor jeg så tydelig hørte skrittene i gangen. Døra til kontoret var lukket, og skrittene var ikke tunge. Jeg hadde konsentrert meg om ikke å tenke på noe, en vanskelig øvelse som krever trening. Allikevel hørte jeg skritt bevege seg langsomt bortover gangen for til slutt å stoppe foran min dør. Hulda, derimot, hunden min, merket tilsynelatende ikke noe der hun lå i klientsofaen. Så ble det stille. Jeg kastet et blikk på vegguret. Det var like før klokka gjorde seg klar til å slå fem slag, hvis den virket, noe som for tiden representerte den eneste spenningen på kontoret. Det var fredag, året var 2013, og jeg var ikke blitt yngre siden sist vår, ikke engang litt klokere. Ingenting skjedde. Jeg overveide flere muligheter. Alice kunne ha forlatt sitt påtvungne sølibat etter bruddet med mannen og bestemt seg for at hun måtte treffe meg, uansett konsekvenser. Det virket imidlertid ikke særlig sannsynlig, siden drittsekken hadde satt i gang hele den juridiske kverna for å kjempe til seg full omsorgsrett til barn han knapt nok hadde sett. Wilhelm Mørk kunne ha meldt overgang fra håndsydde italienske sko med lærsåler til lette joggesko. Min datter hadde plutselig flyttet hjem fra Berlin. Eller mer sannsynlig: Revisoren min hadde funnet situasjonen så alvorlig at hun personlig ville overbringe meg de dystre utsiktene. Jeg forkastet også den muligheten. Det ville vært et overtidsoppdrag. Om hun så hadde hatt et hjerte av stein, ville hun ikke våget å belaste meg med ekstra kostnader.

Kanskje skrittene var en drøm, et undertrykt ønske om en oppmuntrende melding fra Norsk Tippings gevinsttjeneste, fra Jaguar-foreningens lotteri eller fra en kvinnelig beundrer som brant etter å erklære sin kjærlighet. Jeg hadde lest psykologi et helt semester før jeg ble lei av rotteforsøk. Så vidt jeg husket, ville det siste ønsket ha styrket fagets forestillinger om vårt indre liv. Bankingen på døra var lett, nesten umerkelig. Fjærlett, tenkte jeg. «Kom inn,» sa jeg og flyttet beina ned fra skrivebordet. «Det er åpent,» fortsatte jeg da ingenting skjedde. Jeg var i ferd med å bli nysgjerrig. Døra ble forsiktig åpnet. At den knirket, hadde jeg aldri før registrert. Det kunne skyldes at de som besøkte meg, hadde så dårlige manerer at de røsket døra opp uten å vente på tillatelse. Jeg bestemte meg for å smøre hengslene. Piken som lente seg fram i døråpningen, var lang og tynn. Hun kunne være en fjorten–femten år, fortsatt et barn, men på god vei til å bli en ung kvinne. At ansiktet hennes var overstrødd med fregner og håret rødt, hadde nok ikke gitt henne en lett oppvekst. Personlig fant jeg det sjarmerende. Hun hadde en lang, militærfarget anorakk hengende rundt den spinkle kroppen, en fargerik strikkelue over håret og kraftige, svarte støvler på føttene. Hadde det ikke vært for klærne, kunne hun vært et av disse modellbarna som ser ut som kvinner. Det var noe foruroligende sensuelt ved henne. «Bare kom inn,» gjentok jeg, «og lukk døra etter deg, er du snill.» Hun tok et par nølende skritt mot meg. «Jeg biter ikke,» sa jeg. «Men hun der, derimot,» jeg pekte på dyret som nå hadde åpnet øynene og stirret på nykommeren, «henne kan jeg ikke garantere for.» Piken kikket bort på Hulda. «Er den farlig?» Hun hadde et pent, distinkt språk. «Bare hvis du ikke oppfører deg pent.» Jeg smilte for å dempe skadene. Å skremme barn er en av mine yndlingsinteresser. Dessuten pleier de å like det. «Du bare tuller,» sa hun strengt. «Er du advokat Svend Foyn?»
«Så du ikke skiltet på døra?»
«Tror du ikke jeg kan lese?» Stemmen hennes hadde et strøk av aggressivitet.
«Jo da.» Jeg vinket avvergende med hånden. «Hvor er Herr Nilsson?» Det fikk henne et øyeblikk ut av balanse, før hun tok seg elegant inn. «Han finnes bare i bøkene. Men du leser kanskje barnebøker?» Jentungen var kjapp.
«Du har rett,» sa jeg. «Jeg er nok litt barnslig. Hva kan jeg hjelpe deg med?» Hun hadde satt seg i klientstolen. Nå så hun opp på meg. Øynene hennes var knall grønne. «Hva slags advokat er du? En som hjelper folk?» Spørsmålet kom brått på meg. «Det kommer an på,» sa jeg. «Hva heter du?» «Elvira.»
«Altså ikke Pippi?»
«Elvira Widerberg.» Hun så sint på meg. «Det er ikke pent å erte.»
«Pippi Langstrømpe var en av mine helter,» sa jeg. «Men du har rett, det er ikke pent å erte.» Selv hadde jeg hatt foreldre som kalte meg Svend, selv om de måtte vite at kombinasjonen Svend og Foyn måtte medføre plager for et barn som skulle vokse opp i Vestfold. Jeg tenkte meg om mens jeg betraktet jentungen med ny interesse. Elvira Widerberg? Navnet var ren poesi. I1967 regisserte Bo Widerberg filmen om Elvira Madigan, basert på dramaet om en umulig kjærlighet mellom den unge linedanseren Elvira Madigan og den eldre, gifte løytnanten Sixten Sparre. Det måtte gå riktig dårlig. «Er du svensk?» spurte jeg. «Foreldrene dine er kanskje svenske?»
«Jeg er like norsk som deg. Farfar var svensk.»
«Ja vel.» Jeg rettet meg opp i sjefsstolen og stirret ned på henne. «Hvis du reiser deg og snurrer stolen rundt, så kommer du mer på høyde med meg.» Den forrige klienten min hadde en oppfatning av eget ego som definitivt ikke sto i stil med de faktiske forhold, derfor hadde jeg moret meg med å senke stolen før han kom. Hun gjorde som jeg sa mens hun så på meg med et merkelig blikk. Akkurat da fikk jeg det for meg at jeg hadde sett henne før. Men jeg husket ikke hvor eller når. «Altså,» fortsatte jeg, «du vet at jeg er advokat, og du er ikke svensk. Er det noe jeg kan hjelpe deg med?» «Jeg har lest om deg,» sa hun brått. «I avisa. Jeg har sett bilder av deg.»
«Mener du Tønsbergs Blad?» Det lokale orakelet visste ikke å verdsette mine utradisjonelle metoder innen jussen, men jeg hadde også vært omtalt i riksmediene.
«I Aftenposten. Da du helte et glass vann på dommeren.»
«Han var ikke dommer,» sa jeg. «Han var aktor. Det er noe helt annet. Dessuten er det lenge siden. Og det er en ting til du bør vite.»
«Hva er det da?»
«Det var ikke et helt glass, bare en liten skvett. Dessuten var det et uhell.» Det var sant at den arrogante drittsekken fikk vann på slipset, et slips som var usedvanlig smakløst. Men det var ikke bevisst fra min side. Jeg løftet bare glasset litt for raskt. Jeg hadde representert en ung gutt i en barnevernssak som vi tapte. Å ha rett er ikke det samme som å få rett. Visdomsordene kom verken fra dommer eller aktor i den saken.
«Jeg vil du skal hjelpe Johanna.» Nå var hun alvorlig.
«Og hvem er hun?» Jentungen virket med ett merkelig voksen. «Storesøsteren min.»
«Jaså,» sa jeg og betraktet henne ettertenksomt. Jeg var ikke i stand til å peke på noe konkret, men det var et eller annet ved piken som bekymret meg.
«Hun er sytten, snart atten.»
«Hvorfor kommer ikke søsteren din selv?»
«Fordi hun ikke vil, vel.» Piken så oppgitt på meg.
Hun hadde en voksen kvinnes blikk. «Og hvorfor vil hun ikke det?»
«Hun vet ikke at jeg er her,» sa hun raskt. «Da ville hun blitt forbanna på meg.»
«Hva med foreldrene dine, da?» Hun så ned mens hun vred hendene sine. Neglene var bitt ned. «Jeg kan ikke si noe til dem, det skjønner du vel.» Da ermet på genseren gled litt opp, så jeg arrene. Røde, hissige striper på tvers. Hun trakk ermet raskt ned. Stillheten på kontoret ble bare forstyrret av Huldas pesing. Det var tid for tur. «Og hvorfor kan du ikke det?» spurte jeg omsider. Et tåpelig spørsmål som bare voksne kan finne på å stille. Jeg innså det for sent. Hun så ned på hendene sine. «De snakker ikke om sånt.» Jeg kunne ikke la være å studere hendene hennes. De skalv lett. «Hva er sånt?» Hun svarte ikke, stirret bare på meg. «Hør her,» fortsatte jeg, så hensynsfullt jeg greide, «uansett hva slags problemer søsteren din har, så må foreldrene deres trekkes inn siden hun er så ung.»
«Hun er jo nesten voksen.»
Hun hadde rett, selvfølgelig. Mange på den alderen oppfører seg som de er voksne. Altfor voksne,
spør du meg. «Hva er i veien?» Elvira åpnet skuldervesken sin og tok fram en mobil som hun ga seg til å fingre med, før hun la den på skrivebordet og skjøv den over mot meg. «Se her. Hadde det ikke vært for fregnene, ville jeg trodd hun rødmet. Nå var det vanskelig å avgjøre. Jeg grep mobilen, en smarttelefon med stor skjerm. Bildet som kom opp, var ikke pent. Jeg hadde alltid hatt problemer med å forstå folk som tar bilde av kjønnsorganene sine og distribuerer herlighetene til andre. Den røde, glinsende tissefanten som fylte skjermen, var skremmende stor. Et bilde kan selvfølgelig lyve om dimensjoner, men den virket enorm. Rene fyrtårnet. «Jøss,» sa jeg. «Hva i all v…
v… verden er dette?»
«En ståpikk, vel,» sa hun med en selvfølgelighet som forundret meg. «Ser du ikke det?»
Jeg likte ikke måten hun betraktet meg på. Med ett følte jeg meg utgammel. I min barndom omga ikke småjenter seg med bilder som dette.
«De som stammer, lyver.»
«Hvor har du hørt det?»
«Kalle sier det. Men han er en dust.»
«Helt enig,» sa jeg. «Noen stammer fordi det de skal si, er viktig.»
«Det tror jeg ikke på,» sa hun. «Du har ikke sagt noe viktig.» Piken var smart,ingen tvil om det.
«Hvor har du fått dette bildet fra?»
«Jeg tok det fra mobilen hennes. Noen hadde sendt henne det.»
«Din søsters?»
«Ja, hun vet ikke om det, altså, da hadde hun banka meg opp.»
«Så du gikk inn på din søsters mobil?»
«Jeg fant den i jakka hennes og videresendte bildet til min.» Ordene lød dagligdags, men stemmen fortalte noe annet.
Jeg la mobilen fra meg og kikket ut av vinduet. Det var i ferd med å mørkne. Jeg likte våren. Men været var uforutsigbart. Da jeg snudde meg mot piken igjen, så jeg noe blankt i øynene hennes. Jeg mistenkte det for å være tårer, så jeg skjøv esken med papirlommetørklær forsiktig mot
henne. «Her,» sa jeg bare. Jeg ante ikke hva jeg skulle si for å trøste. «Har du lyst på noe? En brus, kanskje?» For sent husket jeg at jeg bare hadde en tanke tyngre rusmidler på kontoret. Hulda hadde våknet til liv. Nå stirret hun vaktsomt på gjesten min. Hunder har en sans vi mennesker ikke er utstyrt med; de kan merke det når en situasjon blir anstrengt.
«Nei, takk,» sa hun, overraskende rolig. «Kan du hjelpe meg?»
«Det skulle jeg gjerne gjort,» sa jeg. «Men det er nok foreldrene dine som må hjelpe deg.» Igjen studerte jeg henne. Så ung, så smart, så sårbar. Den dårlige følelsen min økte i styrke. «Har hun en kjæreste, søsteren din? Det kan vel hende at det er han som har sendt dette bildet?»
«Hun har ikke noen kjæreste.»
«Nei vel. Har du et bilde av henne?» Motvillig tok hun mobilen og klikket fram et bilde av søsteren. Jeg bøyde meg fram og kikket. At de to var i slekt, var ikke vanskelig å se. Rødlig hår og antydning til fregner, et pikant, litt hardt ansikt. Hun så mye eldre ut enn lillesøsteren. Ingen av dem hadde bruk for fotografier av det slaget jeg nettopp hadde sett. «Dere ligner på hverandre,» sa jeg. «Er hun like hissig som deg?»
«Jeg er ikke hissig!»
«Selvfølgelig ikke. Har du snakket med søsteren din om bildet?»
«Æsj, nei. Jeg vil ikke ha bank, heller.»
«Men du er bekymret,» fastslo jeg.
«Hun har vært sånn lenge.» Hun fingret med mobilen.
«Hvordan har hun vært?»
«Bitchete, liksom. Skulker skolen, stikker av, låser seg inne på rommet og sier hun er syk, men jeg vet at hun juger, hun er ikke syk.»
«Hva sier foreldrene dine?»
«De skjønner ingenting!» brast det ut av henne. «De bare snakker om psykolog og piller og sånne ting, de vet ingenting om oss.»
«Om oss?» sa jeg. «Har du også fått sånne bilder?»
«Har jeg vel ikke!» Jeg ante små røde flekker blant fregnene. «De snakker ikke om sånt, mener jeg.» «Sånt som dette, mener du?» Jeg tok opp telefonen og studerte bildet nok en gang. Det ble ikke penere. «Vet du hvem det er?»
«Er du dum, eller?»
«Eller,» sa jeg. Hun hadde ikke besvart spørsmålet mitt.
«De tror vi er drittunger.»
Jeg kommenterte det ikke. «Kan hun ha tatt bildet selv?»
«Nei! Det var kommet på mms, det sa jeg jo!»
«Fra hvem?»
«Det vet jeg ikke.» Jeg løftet hendene avvæpnende. «Greit. Vet du når?»
«I sommer en gang. Hun har sikkert slettet det nå.»
«Jaså,» sa jeg tankefullt. «Har hun hatt andre bilder av samme slag?»
«Vet vel ikke jeg.»
Jeg fikk plutselig lyst på en sigarillo, men greide å beherske meg. «Hva hadde du tenkt jeg skulle gjøre, Elvira?» Hun så lenge på meg, uten å si noe.
«Kan du finne ham?» sa hun til slutt.
«Mannen på bildet?»
«Hvis du finner ham, kan du vel stoppe ham? Jeg mener, skremme ham, kanskje?»
«Det er politiets og domstolenes oppgave,» sa jeg. «Det er du sikkert klar over.»
«Men du kan vel sørge for at han aldri gjør det igjen?»
«Kanskje det,» sa jeg. «Å spre bilder som dette kan være ulovlig.»
«Hvordan ulovlig?» Blikket hennes var direkte. «Hvorfor er det sånne bilder overalt, da?»
«Du har et poeng der,» sa jeg. «Forbudet gjelder for mindreårige. Du hører i hvert fall hjemme i den gruppen. Søsteren din er riktignok ikke mindreårig i lovens forstand, strafferettslig går grensen ved femten. For seksuell omgang er grensen seksten år.»
«Alle ser jo på sånne bilder.»
«Ikke alle, håper jeg.» Men hun hadde nok rett. En gjennomsnittlig femtenåring hadde antakelig sett flere pornografiske bilder og filmer enn hva jeg hadde greid gjennom et langt liv. «Bor dere her i Tønsberg?»
«Knarberg,» sa hun hurtig, som om hun ikke ville at jeg skulle få vite det. «Pappa er prest og mamma lærer. » Hun grep vesken. «Jeg har penger.» Hun tok fram en rosa pengepung. Den passet i hvert fall for et barn. «Jeg har bankkort.» Hun så triumferende på meg.
«Dette koster ikke noe. Du har jo ikke fått noe, altså skal du heller ikke betale.»
«Vil du ikke hjelpe oss?»
«Oss?»
«Meg, da.»
«Det er ikke det at jeg ikke vil,» sa jeg og kjente meg ikke spesielt heroisk. «Det er mer det at jeg ikke kan gjøre stort for å hjelpe dere.»
«Hvorfor det?»
«Du er et barn,» sa jeg.
«Jeg fyller snart femten.» De grønne øynene hennes rommet et eller annet jeg ikke forsto.
«Jeg er ingen drittunge.»
«Det har jeg skjønt,» sa jeg. «Men siden du juridisk sett er et barn, kan du ikke engasjere meg som din advokat, sånt må foreldrene dine ordne. Forstår du det?»
«Det er dumt.»
«Kanskje det, men sånn er det.»
«Jeg trodde ikke du var sånn.» Hun så trist ut. «Du må ikke si at jeg har snakket med deg.» Hun så på meg med det direkte blikket sitt. «Lover du det?»
«Kors på halsen,» sa jeg. «Men du bør ta opp dette med søsteren din.» Igjen pekte jeg på mobilen hennes. Fotografiet var heldigvis fadet ut.
«Hun vil ikke snakke med meg.»
«Da får du heller fortelle det du vet til foreldrene dine.»
«Hvis jeg gjør det, kommer Johanna aldri til å snakke med meg mer.»
«Sånt pleier å gå over,» sa jeg, «hvis hun får hjelp. Dessuten er det ikke sikkert det er så ille som du tror. Hvis dere trenger bistand senere, kan dere komme til meg.» Hun ble sittende taus og se seg rundt. Da blikket hennes falt på bildet av datteren min, reiste hun seg, tok et prøvende skritt mot fotografiet og stirret lenge på det før hun snudde seg mot meg. «Er det Mari? Datteren din?»
«Ja,» sa jeg, uten å reflektere nærmere over hvordan hun kunne kjenne navnet. «Hun var omtrent på din alder da det bildet ble tatt.»
«Hun er pen.»
«Synes du?»
«Hun ser morsom ut, mener jeg egentlig.»
«Du er inne på noe der,» sa jeg. «Hun ligner i grunnen litt på deg.»
«Hvor er hun nå?» «Hun bor i Berlin,» sa jeg. «Hun studerer der.»
«Savner du henne?»
«Ja,» sa jeg. Jentungen hadde en forunderlig evne til å stille vesentlige spørsmål. «Men ikke hele tiden.» Hun satte seg igjen. «Er du bestandig på jobb?»
«Ser jeg sånn ut?»
«Ja.»
«Da stemmer det nok,» sa jeg. Ikke bare hadde hun talegavene i orden. Hun hadde også en skarp observasjonsevne. Fjortiser er undervurderte. Hun tidde. Vi ble sittende i stillhet, men stillheten føltes ikke trykkende. Det var som om vi skulle ha kjent hverandre lenge. Plutselig savnet jeg datteren min.
Hun reiste seg nølende, som om hun ikke hadde lyst til å gå. Jeg hadde også reist meg. «Kanskje du vil gå en tur sammen med oss,» prøvde jeg. Ordet tur vekket dyret.
«Kan jeg det?»
«Ja,» sa jeg. «Vi skal bare gå en tur over Slottsfjellet, det er ikke langt.»
Snøen var ikke helt vekk, små flekker lå igjen. Da vi passerte leiligheten min, pekte hun på Jaguaren, som sto parkert utenfor. «En sånn bil ønsker jeg meg,» sa hun og sendte meg et nesten umerkelig smil. Jeg burde skjønt det da, men jeg ble avvæpnet av smilet hennes. Hun gikk stille ved siden av meg opp den bratte veien. Jeg hadde tilbudt meg å bære vesken hennes, men ble avvist. «Det er du som er gammel.» På toppen av fjellet ble vi stående og se på Hulda, som med nesa i
bakken gjennomførte en rituell jakt på et eller annet.
«Hva gjør den nå?» spurte hun.
«Ikke den. Hun,» sa jeg.
«Ja vel, da. Hun.»
«Jager katter som ikke finnes,» sa jeg. «Hun bare tror de er der.»
«Hun er heldig.»
«Hva mener du med det?» sa jeg.
«Ingenting.» Hun hadde stukket hendene langt ned i lommene på anorakken.
«Si meg en ting,» sa jeg. «Er det noe mer du vil fortelle meg?» «Hva da?» Igjen dette fjerne blikket. «Si det, du,» sa jeg. «Skal du ikke hjem snart, forresten?»
«Det er ingen hjemme,» sa hun.
«Hva med søsteren din?»
«Vet ikke.» Hun så på meg. «Du?» sa hun. «Ja?» sa jeg. «Hvis jeg sender det bildet til deg, kan du gjøre noe da?»
«Jeg trodde vi var ferdig med den diskusjonen,» sa jeg, men ombestemte meg umiddelbart. «Det er greit, jeg kan se litt på det. Men ikke vent deg for mye.» Jeg tok et kort fram fra lommeboka og ga henne det. «Her har du nummeret. Du kan sende det dit.» «Takk,» sa hun lavt. «Skal vi gå tilbake?» Kvelden var kald. Men kulda jeg kjente, kom innenfra. Jeg ropte på Hulda, som motvillig ga opp jakten. «Skal jeg kjøre deg hjem?» Hun ristet på hodet. «Jeg tar bussen.» Vi gikk sammen nedover. Hvis noen hadde sett oss, ville de trodd at vi var far og datter, ute på kveldstur med familiens hund. Jeg fulgte henne til rutebilstasjonen. Da hun snudde seg mot meg for å gå inn, så jeg spor av tårer i ansiktet hennes. «Er det sikkert at du ikke har noe å fortelle meg?» spurte jeg. «Nei,» sa hun så lavt at jeg nesten ikke oppfattet det før hun snudde seg og småløp mot bussen. Jeg ble stående og betrakte den smale ryggen hennes da hun gikk opp busstrappa. Idet hun forsvant inn, snudde hun seg halvt mot meg og løftet en hånd. Jeg vinket igjen. Så ble hun borte. På veien hjem hørte jeg signalet fra mobilen. Hun hadde holdt ord.

Ren samvittighet av Jan Mehlum er den 14. boken om tønsbergadvokat Svend Foyn. Boken kan bestilles her.


PUBLICOM forlag AS / Tlf: +47 33 03 69 10 / post@publicom.no / Prestegata 2, 3187 Horten / English version